Trenerkurs på Svalbard – et reisebrev

Tekst og foto: Nils Joten, trenerinstruktør/coach 

Når man jobber som trenerinstruktør for NSF, får man sett mye av Norges bygd og by. Denne gangen ble det en litt lengre tur enn normalt, nemlig ut av Schengen-området og opp til Svalbard og Longyearbyen. Denne strekningen skulle jeg få reise to ganger, siden kurset gikk over to helger.

Turen er omtrent like lang som Oslo – Syd-Italia. Det tar med andre ord litt tid. Denne første helga hadde jeg derfor beregnet at hvis jeg tok en ekstra dag fri, og reiste på torsdag, så ville jeg få muligheten til å se litt av Longyearbyen før kurset skulle begynne fredag ettermiddag.

Luftig start

Våpen er ikke tillatt å ta med inn i banken på Svalbard. Merkelig nok.

Det startet i og for seg greit. Etter en mellomlanding i Tromsø, ene og alene for å vise fram det fine røde passet, går turen videre nordover. I Tromsø blåste det stiv kuling, det regnet (i januar) og innflygninga ble litt humpete, men det gikk da helt fint likevel. Det gjorde det ikke i Longyearbyen. Etter en og en halv time i lufta kommer kapteinen med en kunngjøring: “Kraftige snøbyger over Longyearbyen”. Brøytemannskapene klarer ikke å holde unna, men vi avventer og ser an situasjonen. Etter 45 minutter med sirkling vender piloten nesa sydover igjen for ikke å gå tom for drivstoff. Vi lander i Tromsø og natten blir tilbragt på hotell. Det var den ekstradagen.

Fredag formiddag får vi et nytt forsøk, denne gangen med det daglige postflyet. Etter en og en halv time lander vi trygt på Longyearbyen Lufthavn kl. 12:15. Men man kunne heller tro at klokka var 00:15, for det var mørkt som svarte natta. Ut av flyet og inn i ankomsthallen, hvor jeg møter jeg Lars Frode som har tilbudt seg å hente meg og kjøre meg til hotellet. Lars Frode er “primus motor” for trenerkurset på Svalbard, og jeg får fort merke at her oppe er menneskene av den serviceinnstilte typen. Jeg blir satt av på hotellet, og vi avtaler at Lars Frode skal plukke meg opp før kursstart dagen etter. Jeg sjekker inn og tenker at om jeg skal få sett noe av Longyearbyen, så må det gjøres nå. I hovedgaten merker jeg fort at jeg ikke er på det norske fastlandet lenger. Noe av det første jeg får øye på er skiltene på døra til Sparebanken Nord-Norge.

«OK! Dette er ville vesten», tenker jeg når jeg får øye på skiltet som forteller at det ikke er tillatt å ta med pistoler og rifler inn i bankens lokaler. Ellers er ikke selve hovedgaten lang, men det er butikker og restauranter på hver side, så sulte ihjel skal jeg da i hvert fall ikke gjøre her oppe.

Tøffelhelter

Dagen etter blir jeg, presis som avtalt, hentet ved hotellet. Turen går opp til Svalbardhallen. Det er bare et idrettslag i Longyearbyen, og det heter Svalbard Turn. Det ble stiftet i 1930, og har i dag 19 undergrupper med alt fra pistolskyting til kajakkpolo. Det som slår meg når jeg kommer inn i idrettshallen, er at det ikke er tillatt å gå inn med sko. Man tar av seg skoene i foajeen og går i sokkelesten, eller med medbragte innesko. Samme praksis er det på hotellet. Der har de utlånstøfler. Og slik er det i alle offentlige bygg. Av med skoene og på med tøfler. Mindre skitt og mindre vask. De har skjønt det.

Trener 1-kursene til norsk idrett starter med et HLR-kurs (hjerte-lunge-redning) på DVD, noe som gir meg en time til å kunne observere kursdeltagerne. Det er syv på dette kurset – alle voksne menn. En driver med hundekjøring, en jobber for sysselmannen, en annen for universitetet osv. En er dansk og har bodd mange år på Grønland, resten er nordmenn. Noen fra Nord-Norge, noen fra Østlandet, og noen fra det sørlige Rogaland. De fleste skulle nok bare være her et års tid, men det året har blitt til både fem og syv. Det viser seg at trivselen er stor på Svalbard. I 2016 var det tilsammen 2162 innbyggere i Longyearbyen og Ny Ålesund, og 409 av disse var barn. De fleste er visstnok født i august/september, så jeg trekker den slutningen at juletiden fort innebærer litt ekstra hygge for mange her. (“O’ jul med din glede og barn i august”).

Kulturforskjeller

Det dykkes dypt ned i teorien.

Første kvelden innebærer kun teori og bli kjent. Etter noen år har jeg funnet ut at av og til må ordene dras ut av kursdeltakerne. Dette avhenger ofte av hvor du er i landet, men jeg har erfart at jo lenger nord, jo enklere blir det å slå av en prat. Dagen etter fortsatte vi med teori fram til lunsj, og jeg ble spurt om jeg hadde rukket å handle på Nordpolet? Nja, jeg hadde da så vidt vært innom en tur, måtte jeg innrømme. Saken er den at alt overskuddet fra polsalget går til veldedige formål, blant annet idrettslaget. Ikke rart de har så bra fasiliteter når det gjelder idrett her oppe. Det ble avtalt at undertegnede fikk stikke innom nevnte utsalg i lunsjen, slik at idrettslaget fikk litt ekstra å rutte med. Kun veldedighet, med andre ord.

Selve lunsjen er ikke lik fra gang til gang når man holder kurs over det ganske land. Det kan være baguetter, brød og pålegg, en pølse på Shell, og noen ytterst få ganger et restaurantbesøk. Jeg så ingen Shell-stasjon i Longyearbyen, så da ble det restaurant. Er det en ting de kan oppi isødet, så er det å ha det bra og kose seg. Etter den bedre lunsjen, venter den praktiske biten av kurset. Skytebanen er i 2. etasje, ikke i kjelleren som i 90% av alle andre skytebaner på fastlandet. Nei, her har de hevet skyttersporten et par hakk. Banen deles med rifle- og bueskytterne, de har fem standplasser og elektronikk fra Kongsberg. Det er fine, lyse lokaler og et velfungerende ventilasjonsanlegg.

Skytebanen på Svalbard er i eksemplarisk god stand.

Men i bare sokkelesten på skytebanen er ikke noe for meg. Jeg går ned og henter skoene mine. Sokkene drar jo med seg masse krutt, og jeg skal gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen neste dag. Der er jeg alltid en av dem som blir plukket ut i utvidet kontroll. I løpet av disse to helgene ble jeg tatt ut tre ganger i sikkerhetskontrollen for sjekk av sprengstoff-fragmenter …

Back to basic

Den praktiske delen startes med litt fritrening, for å se hvordan deltakerne ligger an prestasjonsmessig. Det viser seg at de er på et helt jevnt klubbplan når det gjelder presisjon, men med et unntak. Som vanlig blir vi slått av Danmark! Dansken med mange år på Grønland er dyktig, og har tydeligvis lært seg noen ekstra triks.

Vi tar alt helt ned til det elementære og starter der. Det viser seg at vi glemmer veldig fort når det gjelder basiskunnskaper, og at å få dem fôret inn med teskje er en god læremetode. Hvorfor det er slik, kan vi jo filosofere over, men jeg ser det jo veldig tydelig også i egen klubb. Vi har en barne- og ungdomsgruppe som har egen trener, er skikkelig organisert og velfungerende. Med hånden på hjertet tror jeg ikke foreldrene tør å utfordre barna sine i presisjonsskyting. Den voksne garde derimot, kommer på onsdag, stiller seg opp og skyter 50 skudd mot de elektroniske skivene, tar seg en kopp kaffe og reiser hjem igjen. Det er ikke bare at de skyter 50 skudd, men de gjør det tohånds, på en 25 meters bane, mot en duellskive. Det programmet, eller den treningsmetoden, har ikke jeg hørt om før! Men for all del; Så lenge man har det moro er det vel ok?

Resten av denne første helgen går med til basisteknikker og innlæring av presisjonsskyting. Søndag ettermiddag ankommer, det er langt hjem og værmeldingen har varslet “friskt” vær over Troms. Jeg traff en tidligere kollega på flyplassen i Longyearbyen. Stor mann, ca. 195 cm. høy og kraftig, og med solid basstemme. Da vi skulle lande i Tromsø, var denne store sterke mannen som satt i setet foran meg blitt til en liten sopran. Flyet hadde landet sideveis på grunn av kraftig vind.

Ny runde

Etter tre uker med jobb og hverdag hjemme på Østlandet, var det bare å komme seg til Gardermoen igjen en tidlig fredags morgen i slutten av januar. Den første helga hadde jeg med meg en alvorlig stor koffert med mye klær, så denne gangen tenkte jeg at vanlig skift og yttertøy ville holde. Vanlig yttertøy etter forholdene på Østlandet, vel og merke. Denne gangen var det nemlig kaldt i Longyearbyen. Kulda på indre Østlandet er tørr og vennlig, det er den ikke på Svalbard. Hullete dongeribukse uten stilongs passer liksom ikke der i januar. Men serviceinnstillingen til folk på Svalbard er jo som tidligere nevnt helt på topp, så de hentet meg ved inngangen til hotellet og parkerte ved inngangsdøra til idrettshallen.

Enkelte ganger hender det at noen uteblir den andre kurshelgen, men ikke på Svalbard. Alle møtte presist fredag kveld. Jeg spurte enkelte av deltakerne om hvorfor de deltok på dette kurset og hvilke forventninger de hadde. Var det for å bli en bedre skytter selv, eller var det for å kunne starte noe nytt i klubben? Pistolgruppa til Svalbard Turn har 18-årsgrense for medlemmer, så noen ungdomsgruppe har de ikke. Så hva skulle deltakerne bruke kompetansen sin til? På Svalbard er ting litt mer komplekse enn på fastlandet. Folk trenger våpen til beskyttelse mot isbjørn. Da er det naturlig å skaffe seg en 44 mag., eller aller helst en 460. Men norsk våpenlov gjelder også på Svalbard, så for å kunne inneha et slikt våpen må man være medlem i en pistolklubb, ha gjennomgått sikkerhetskurs og deltatt aktivt i klubbens aktiviteter og treninger. Men det er også ofte slik at etter et sikkerhetskurs, som varer i 12-14 timer, så er skytterne overlatt til seg selv. Derfor ønsker klubben å kunne gi nybegynnerne et tilbud etter sikkerhetskurset. Et nybegynnerkurs. Lære bort det de har lært om å treffe blink. Et slikt kurs kan vare i seks måneder etter sikkerhetskurset, og deltakerne kan søke om våpen som habile skyttere.

Pensumet for kurset var vi ferdige med allerede på lørdag kveld, men vi avtalte å møtes på skytebanen for mer praksis kl. 09:00 søndag morgen, “friske og raske”. Ryktene skulle nemlig ha det til at det var festligheter i Longyearbyen denne lørdagskvelden. Skjønner godt at de ansatte politifolkene hos sysselmannen kjeder seg der oppe. Søndag morgen var det full aktivitet på banen, og alle var kjørbare med både våpen og bil.

Veien videre

Jeg meldte meg inn i pistolgruppas Facebookside før jeg reiste oppover, og uka etter at kurset var over var de i gang med nytt sikkerhetskurs. Men nå med en ny vri. Nybegynnerkurs etter sikkerhetskurset. Skikkelig oppfølging, coaching og veiledning i mange måneder, for deretter å beholde deltagerne som aktive medlemmer.

Det er bare en ting som er synd for medlemmene i Svalbard Turn, og det er at det koster mange tusen kroner å delta i et stevne lengre sørpå.

Mitt store ønske er at de får til en ungdomsgruppe etterhvert, slik at de virkelig får utfolde seg som trenere, og at ungdom som ikke vil spille fotball, sjakk eller kajakkpolo, kan få lov til å skyte under kyndig veiledning av sine dyktige trenere.

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE