Avslutter karrieren på topp

Teks: Oda Løvseth
Bilder: Nicolo Zangirolami, ISSF

Den nå 42 år gamle rifleskytteren Stian Bogar velger å legge børsa på hylla, og det mest sannsynlig for godt.

Fra hobbyskytter til toppidrettsutøver

I ung alder begynte Stian med DFS skyting gjennom faren, men forteller at det aldri var noe toppidrettsfokus fra han var liten.

– Flere, inklusiv meg selv, skjønte at jeg hadde et tidlig talent for ståendeskyting. Dette gjorde at jeg var langt oppe med lite treningsmengde i starten, men skytingen fortsatte å være hobbybasert frem til jeg ble senior, forteller Stian.

Stian er forsvarsmann og kom i 2002 hjem fra utenlandstjeneste i Kosovo. Da hadde det gått et år uten skyting, og han var sugen på å komme tilbake på banen. Den sommeren ble derfor fylt med mye trening og nivået hevet seg betraktelig deretter.

Og det skulle ikke gå lengre tid enn frem til høsten 2003 før han ble tilbudt en plass på militærlandslaget.

– Jeg var veldig i tvil i starten siden jeg satset mye på telemarksski og studerte på Norges Handelshøyskole i Bergen. Men etter en stund ble jeg ble enig med meg selv om å takke ja til plassen. Jeg gledet meg veldig til å bli med på dette, det var spennende, men følte likevel at jeg ble «kastet til ulvene». Det var jo en enorm nivåforskjell på de som allerede var der og meg.

Det ble i tiden etter dette en betraktelig økning i treningsmengde, og den tidligere hobbyskytteren utviklet seg etter hvert til å bli en av de beste skytterne på laget.

Ble introdusert for 50 meter i en alder av 34 år

I 2010, etter flere år med 300 meter skyting på militærlandslaget introduserte en lagkamerat, Vebjørn Berg, Stian for frigeværskyting med lett avtrekk på 50 meter. Han falt fort for grenene helmatch og 60 skudd liggende, kjøpte seg en rifle og flytta til Oslo for å satse.

– Jeg kom til VM første året jeg var med, og jeg ville satse mot OL i London, erindrer han.

Uttak for OL i London

Foran OL skulle det tas ut en skytter som skulle representere Norge i grenen 60 skudd liggende, og de to beste på dette tidspunktet var akkurat Stian og lagkompisen Odd Arne Brekne. Uttaket ble jevnt og Stian ledet i 137 av 140 skudd.

– Det ble for mange poengtap mot slutten og jeg endte til slutt 0,1 poeng bak Odd Arne. Det var kjedelig, men likevel vi jeg si det var et fair uttak. Å være så nære et OL skuffet meg på den ene siden, men motiverte meg likevel til fire år med ny satsning mot et nytt OL.

I tiden og årene etter uttaket for London OL i 2012 trente Stian mye, og høsten 2015 var han like god som de beste på både helmatch og liggende. Utsiktene var gode, men behovet for en inntekt og heltidsjobb ved siden av familie og satsning la en demper på treningsmengden og nivået.

– Jeg kjente at jobben tok mye tid, jeg fikk ikke trent like mye som flere av de andre på laget som mer eller mindre var heltidsutøvere på tidspunktet. Jeg ble tvunget til å fokusere mer på liggende ettersom det var mitt sterkeste kort.

Uttak for OL i Rio

Hans siste OL satsning ble mot lekene i Rio de Janeiro, men da det siste og avgjørende uttaket ikke gikk veien og det i tillegg ble mer krevende å kombinere arbeid, familie og satsning valgte liggendeskytteren å trappe ned.

– Jeg så meg ut Worldcupen i Munchen 2017 som min kanskje siste store konkurranse, og det å greie å få et sølv der var en seier for meg. Det var et vanskelig heat med flere av verdens aller beste skyttere på startstreken. Å lykkes der var for meg et bevis på hva jeg hadde inne, forteller han.

Livet som toppidrettsutøver og familiefar

Men selv om han har jobbet hardt og lykkes flere ganger i sin karriere, ser han ofte tilbake på øyeblikkene og stundene han har vært borte fra sine nærmeste. Stian har siden karrieren nådde sitt klimaks etablert en familie, og sier at han flere ganger underveis og i etterkant kjenner på følelsen av dårlig samvittighet.

– Tidsklemma har gjennom store deler av satsningen de siste årene vært en utfordring. Før, da jeg ikke hadde egen familie, var det enklere å kun fokusere på meg selv og skytingen. Med familie og jobb ble det ikke nok timer i døgnet. Det tærer på alle når man ikke får nok tid til det man ønsker på skytebanen og det man vil på hjemmebane, sier Stian.

Det har gjennom mange år med satsning vært utfordringer på ulike områder, særlig når han har vært avhengig av å være i jobb i tillegg til satsning og livet som familiefar. Han forteller at det å satse i voksen alder ikke har vært lett, med manglende midler som kunne hjulpet han å prioritere annerledes.

Det optimale hadde vært, ifølge hovedpersonen selv, å kunne få midler som gjør at han kan skyte på fulltid. Når man ser på andre toppskytterne i verden er flere av dem heltidsutøvere med lønn fra staten. Å konkurrere mot disse på andre vilkår er utfordrende.

– Det har kostet mye å satse og jeg tror nok midler kunne reddet meg i tiden fremover. Skulle jeg satt i gang trening mot et nytt OL måtte jeg kvalifisert meg gjennom helmatch og luft. Det krever mer trening enn jeg har muligheten til med de rammefaktorene jeg har nå. Med full jobb og familie ved siden av ser jeg minimale muligheter uten hjelp, forteller han.

Nå flytter han tilbake til Hallingdal for å prioritere familien, og mest sannsynlig legge matchrifla på hylla for godt.

Framtidsutsiktene

Likevel ser han positivt på fremtiden, selv om liggendeskytingen ikke kommer til å være en del av hverdagen hans når han flytter tilbake. 60 skudd liggende, Stian sin satsningsgren, har nylig blitt fjernet fra programmet for de olympiske leker og satsningen fremover ser derfor svært mørk ut for en som over lang tid har brukt mye tid, penger og krefter på en øvelse.

Den siste muligheten for å skyte liggende internasjonalt blir World Cup finalen i New Dehli, hvor Stian er kvalifisert sammen med en rekke av verdens aller beste liggendeskyttere 23.-29.oktober.

– Jeg skal trene det jeg får til frem mot finalen, så får vi se hvordan det går. Jeg skal gjøre mitt beste, men jeg er ganske sikker på at dette blir min siste konkurranse, sier Stian.

Oppfordrer skyttere til å jobbe sammen

Med flere gode sesonger, WC, VM, EM, og nå sist en sølvmedalje i World Cup og påfølgende WC-finale å vise til, er det uten tvil at Stian er en av de beste liggendeskytterne vi har hatt i Norge.

– Jeg har aldri gitt meg, uansett hvor tungt det har vært. Jeg har kjempet meg tilbake til toppen etter de dypeste nedturene, og i etterkant smaker oppturene så utrolig godt.

Han mener man aldri kan bli for gammel for individuell oppfølging og bli stilt kritiske spørsmål til, selv om dette til tider har vært mangelvare i hans satsning. Han oppfordrer derfor andre skyttere til å snakke med hverandre, hjelpe og gjøre hverandre gode.

 

Skytekameratene om tiden med Stian på laget

«Jeg kom inn på landslaget i 2013, og Stian var den skytteren jeg så mest opp til. Ikke bare på grunn av sportslige resultater, men også i svært stor grad fordi han på mange måter pekte seg ut som en lederfigur og kaptein for laget. Han kom alltid med råd og tips, både på tomannshånd og i plenum. Hans personlige gnist for sporten, kommunikasjonsevne og vennlige vesen gjorde det naturlig for meg å diskutere med han, sportslig som privat.»

Lagkamerat i Kisen MSL og på det sivile landslaget, Simon Kolstad Claussen

 

«Stian har vært en kjempekar å ha med på laget, han er alltid blid og hyggelig med stor sans for humor. Han er en man kan ha seriøse og alvorlige samtaler med, ikke bare på samling men også på privaten. Stian har alltid vært til å stole på, han deler gladelig erfaringer og lytter hver gang. Han er en seriøs utøver som tar skyting på alvor og det har gitt resultater. Jeg setter stor pris på det han har bidratt med disse årene.»

Lagkamerat på militært og sivilt landslag, Ole-Kristian Bryhn

 

«Når jeg hørte Stian skulle slutte, syns jeg det var meget synd. Han gir mye av seg selv og er lett å kommunisere med. Med mange finaler og WC sølvmedalje i Munchen i år syns jeg han skal være stolt over det han har oppnådd på laget! Det har alltid vært morsomt på tur når han er med, og Thailandturen er vel kanskje den jeg husker best (uten at jeg skal utdype det noe mer…). Selv om han nå offisielt slutter regner jeg med at vi ses på banen igjen!»

Lagkamerat på det sivile landslaget, Ole Magnus Bakken

 

 

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE