Dette innlegget har jeg gruet meg til, men lovt meg selv å gjøre, som en del av prosessen på å bli en bedre skytter. Jeg sprekker så det suser av og til, og det er like ekkelt hver gang. Men, med mye godt analysearbeid, er det faktisk ikke like smertefullt lengre. Det går faktisk an å leve med det, fordi konsekvensene er ufarliggjort. Jeg må bare etter en sprekk, se at andre entrer pallen, eller skyter finaler, og at jeg i verste fall kanskje kommer ”tomhendt” hjem fra et stevne. Verre er det jo ikke…
Ærlighet varer lengst
Forutsetning nr en for å lykkes, er at jeg er ærlig med meg selv og gjør en analyse hvor jeg setter fingeren på det riktige punktet. Og, den prosessen medfører smerter. Hvor mange unødvendige beddinger og løps skifter som har blitt gjennomført som et resultat av uærlig tilbakemeldinger, kan jeg bare ane. Hvor mange timer ekstra tørrtrening med fokus på det skytetekniske som er gjennomført landet rundt, kan jeg også bare ane. Men, hva jeg vet, er at de færreste av oss har blitt noe bedre skyttere av det. Hvorfor?
For det er ofte ikke bare der det ligger. Jeg blir en bedre skytter av å trene teknikk, bevares. Men jeg blir ikke nødvendigvis bedre mentalt av å trene bare skyteteknikk, fordi samtidig med at jeg forbedrer min teknikk, så kommer forventningene til å øke. Når jeg til slutt skyter bare tiere på trening, vil jeg gjerne få det til i konkurransene også, og vips så er presset like høyt, minst, som da jeg var dårligere teknisk og hadde en lavere forventing. Og, resultatet er det samme, jeg sprekker like mye som før. Og, jeg forblir like misfornøyd med meg selv.
Hvorfor får enkelte det til?
Det handler om mange faktorer, noen er sikkert medfødt og arvelig, noen skaper vi selv, og ytterligere andre skapes av miljøet rundt deg. For å komme videre må jeg lese meg opp på faget. Teorien inneholder ord som er rimelig tabubelagte; autogen trening, visualisering, gå inn i din boble, fokus på arbeidsoppgaver. Ord og handlinger som ikke akkurat føles handfaste og som ikke en eneste instruktør jeg har møtt har fokusert spesielt mye på, sikkert fordi de færreste får helt taket på det.
Nå viser NTG elevene og den nye generasjonen toppskytterne oss hvordan det skal gjøres. Etter fire fem år med fullt hus i feltløyper og baner, er lista lagt for fremtiden. Det er bare tiere og innertreff som teller. For å få dette til, ut over å ha godt utstyr og mye og riktig grunntrening, er det vanlig at de gjør oppvarming før konkurranser. Med store høretelefoner gjør de autogene øvelser hvor de også får hjelp til å fokusere på de rette oppgavene. Ungdommen tar sågar også å skriver opp alt de tenker, gjør og erfarer. Slik utvikles både utøveren og skyttersporten, og slik kan og bør alle, uansett alder og ambisjon, gjøre det for å lykkes ift egne forventinger, tenker jeg tross min alder. Men, det krever handling:
1. Erkjenn utfordringen
2. Skaff til veie kunnskap
3. Lag deg en plan og følg den
Plan
Jeg er en V55 skytter nå, var habil engang, men det var mange år siden. Jeg fikk ”kallet” i det jeg var ferdig som stå skytter på LS i 2010. Da startet treningen. Jeg har gitt meg et par tre år på å bli så god som mulig i denne klassen, før jeg igjen går inn i rollen som ildsjel og hovedsponsor for egne barnebarn.
Jeg elsker snarveier, men har bestemt meg for at akkurat denne gangen skal jeg ta de tunge bakkene. Hovedutfordring nr en, er å klare å skyte bare tiere på trening. Det har jeg klart, både inne og ute. Så skal jeg lære meg å takle presset, noe jeg skal prioritere fra og med nå. Jeg aner at den jobben kommer til å bli krevende, men jeg gleder meg til å prøve.
Jeg har gitt meg anledning til å mislykkes, og her har jeg lyktes allerede opptil flere ganger. Det koster lite å skyte dårlig, men slik kan det jo ikke fortsette. Nå starter jobben med å bli ærgjerrig, nå starter jobben med omsette teori til praksis, nå begynner fase to. Jeg aner et det blir et annerledes år…
Anekdote:
Resultatene kan fort komme i år tre eller fire, når jeg reduserer trening igjen og med det senker forventingene, men jeg aner også ut fra erfaring, at det ikke blir like moro å lykkes da…
Om jeg ikke lykkes i form av resultater, tror jeg at det kan bli noen fantastiske år.
Bjørn Myrset
9088 1684
skytterbjorn@gmail.com