Flyfoto av Løvenskioldbanen fra 1990-tallet. Nærmest ser man lerduebanene, midt i bildet Skytterkollen, til høyre 50-metersbanen med hjortebanen litt ovenfor. Ovenfor Skytterkollen 300-meters standplass (nå 200 m), og til høyre 100 m standplass. Pistolbanene skimtes i skogen til venstre for 300m-skivene.

Historien om Løvenskioldbanen

Utdrag fra jubileumsboken Norges Skytterforbund 75 år (1946-2021) av Svein-Erik Tosterud, som kan leses i sin helhet her.

Løvenskioldbanen er helt klart den mest storslåtte gaven til norsk skyttersport noensinne. Da banen ble åpnet, var den blant de flotteste og mest moderne anleggene i verden. Banen ligger ved Dælimosen, i skogen mellom Ila fengsel og Østernvann i Bærum.

Godseier og forsvarsvenn Carl Otto Løvenskiold i Bærum begynte etter sigende å tenke på å bidra til et skytebaneanlegg allerede da 2. verdenskrig gikk mot slutten. Etter å ha vært tilskuer under NAIS-landskampen i miniatyr på Stora Skuggan i 1945, skal Løvenskiold ha blitt skikke- lig skytterentusiast. Dette førte til at han donerte 175 dekar grunn og dessuten finansierte et omfattende skytebaneanlegg for de fleste grener. Anlegget ble offisielt åpnet 25. august 1951.

Avgjørende for VM 1952
Allerede året etter ble det første VM i Norges Skytter- forbunds regi arrangert. Det er vanskelig å forestille seg dette mesterskapet uten Løvenskioldbanen.

Under skytterkongressen i forbindelse med London-OL i 1948, ble Norge forespurt om å arrangere VM i 1951. Det var allment kjent at utbyggingen av Løvenskioldbanen var under planlegging, så det internasjonale forbundet og mange nasjoner la et betydelig press på Norge. Skytterforbundet, under ledelse av Anders M. Vik, sendte i 1949 en anmodning om økonomisk støtte direkte til statsminister Einar Gerhardsen. Svaret ble et skuffende nei. Men forbundet satte igang et lotteri som skaffet hele 200.000 kroner, etter dagens pengeverdi rundt 4,5 millioner kroner. I tillegg bidro Statens ungdoms- og idrettskontor med samme beløp, mens Oslo kommune bidro med 100.000 kroner og bankett i Oslo Rådhus. Nå trengte man militære anvisere, men dette ble i første omgang avslått av Forsvarsdepartementet. Dette førte til at VM måtte utsettes til 1952, og i mellomtiden klarte man å påvirke stortingspolitikerne til å snu, og det ble gitt klarsignal for militære anvisere. Dermed var banen, økonomien og arbeidskraften på plass, og VM kunne arrangeres som et nærmest prikkfritt gjennomført stevne! Kong Haakon var VMs høye beskytter og sto for den høytidelige åpningen, mens kronprins Olav var stevnets ærespresident.

Åpning av VM 1952. Fra venstre president i NSF, Anders M. Vik, formannen i NIF, Arthur Ruud, sjef for Hæren, generalløytnant Wilhelm Hansteen, politimester i Asker og Bærum, Erik Muhle, godseier Carl Otto Løvenskiold, Kong Haakon og UIT-president Eric Carlsson.

VM 1952 var 50 prosent større enn noe tidligere VM. Det ble skutt 18 individuelle konkurranser og 13 for lag. Nærmere 500 skyttere fra 27 nasjoner deltok. Og julidagene 1952, forøvrig kort tid før OL i Helsinki, er blant de flotteste minnene i skytterforbundets historie. De norske skytterne presterte på høyt nivå i et førsteklasses arrangement.

Et allsidig anlegg
Løvenskioldbanen slik den sto ferdig i 1951, besto av sekretariathus og standplasshus, og skive- og anvisergraver komplett med stativer for skivene, 60 skiver på 50 m, 20 på 100 m, 60 på 300 m, seks på 600 m, to hjortebaner, to baner for olympisk trap med 15 maskiner hver, to baner for skeet og tre pistolbaner, hver med 20 standplasser, elektrisk magnettrekk, og åpne standplasser, med uværsskur bak. Alt var bygd i samsvar med de mest moderne prinsipper for internasjonale skytebaner den gangen, og med høyeste standard i materialer og utførelse.

Planleggingen av Løvenskioldbanen begynte nokså raskt etter at forbundet var opprettet. Løvenskiold ba styret om å oppnevne en gruppe rådgivere for planleggingen og byggingen. Gruppen besto av Halvard Angaard fra hjort, Egil With, lerdue, Sverre Glomnes, match- og armé- gevær, Nils Johannessen, miniatyr og Inge Roll, pistol. Ansvarlig for konstruksjonstegninger var sivilingeniør Inge Øien. Terrenget var skogkledt, delvis med fjellgrunn og med et langt myrdrag fra der lerduebanene ligger og til bak det som var 300 m skivegrav lengst i vest. Man valgte så langt det var mulig å bygge hus, standplasser og skivegraver på fast grunn, men på 50m-banen var det så myrlendt at standplasshuset måtte settes på påler.

Fra lerduebanen på begynnelsen av 1950-tallet. Se spesielt på bekledningen til skytterne!

Opprinnelig tenkte nok Løvenskiold at gaven skulle bestå av tomtearealet, mens forbundet måtte sørge for å bygge anlegget. Men det ble så mye mer!

I det lutfattige forbundets 10-års beretning i 1956 skrev i alle fall Vik dette om Løvenskioldbanen: «Det lyder nærmest som et eventyr at man har en enkelt mann å takke for dette. I hele verden finnes det ikke noe sidestykke til denne gaven. Det tok mange år fra drømmen om denne banen begynte å spire til den sto ferdig i 1951. Det er som om man ikke riktig tør tro det ennå. Den gang vi begynte å tale med Løvenskiold om banen, ville det jo ha vært storartet om han hadde sagt som så at grunnen skjenker jeg, så får dere bygge selv. Men han var for godt orientert til å gjøre det. Han visste at det ikke ville bli noen bane innen overskue- lig fremtid om han ikke bygde selv. Vi skyttere kan aldri få fulltakket Løvenskiold for hva han har gjort for oss. Han har med sin enestående handling for all fremtid gjort sitt navn udødelig i vår skytterhistorie.»

Bautaen over Carl Otto Løvenskiold.

Æresmedlem og bauta
Det er ikke så merkelig at nettopp Carl Otto Løvenskiold ble utnevnt til forbundets første æresmedlem. Og i 1958 ble det reist en tre meter høy bauta av ham på stedet.

Til tross for Løvenskioldbanens betydning, har anlegget i flere perioder gjennom de 70 årene den har vært i drift, hatt varierende grad av vedlikehold og utvikling. Økonomien har ikke alltid vært så god at man har kunnet gjennomføre ønskede tiltak. Resultatet har ved flere anledninger vært et stort etterslep innen vedlikehold. Idag trenger store deler av anlegget betydelig opp- gradering.

Økende forfall
Midt på 50-tallet var økonomien i forbundet ganske dårlig, og forfallet på Løvenskioldbanen økte. Eksterne bidrag tørket inn, Forsvarsdepartementet sa nei til en søknad om 125.000 kroner i støtte. Så kom et årlig bidrag på 25.000 kroner over statsbudsjettet på plass, og dette økte lang- somt i årene som kom. Det som virkelig hjalp, var at Forsvaret ved Ingeniørkompaniet/Brigaden i Sør-Norge og H.M. Kongens Garde tok på seg omfattende vedlikeholdsarbeid. Motytelsen var at Forsvaret brukte skyteanlegget nærmere 300 dager i året. I 1959 fant man økonomi til å bygge en råbukkbane øst for 50-metersbanen. Denne er idag villsvinbane. Etter byggingen fant man ut at banen lå utenfor NSFs område, slik at det måtte opprettes en leieavtale. Det samme er forøvrig tilfelle for deler av haglebanene.

På 70-tallet hadde bruken av såvel pistol som 300-metersbanene ført til at massen som dekket fjellbakgrunnen var slitt bort, og rikosjettfaren var stor. Kostnadene for nødvendige utbedringer gikk langt utover det forbundet hadde økonomi til. Etter omfattende forhandlinger med Bærum og Oslo kommune fikk man klarsignal for å bruke banen som fyllplass for massene fra utbyggingen av Ring 2 på vestsiden av Oslo. Skytebanene endret fullstendig karakter, og sikkerheten ble enda bedre enn før, og det uten at forbundets økonomi ble rammet. Det ble også endringer i bebyggelsen. Klubbene som leide pistolbanene bygde fire vinterisolerte hus med vann og kloakk, og hjortebanen fikk nytt klubbhus. Også 300m standplass ble utbedret.

Fornyet miniatyrbane – ny pistolbane
50 meter miniatyrbanen, som nærmest lå helt brakk fra 70-tallet til tidlig 2000-tall, ble i 2018-2019 løftet opp til god standard innenfor det opprinnelige standplassbygget. Banen består nå av 24 skiver på 50 meter, en ny 25 m pistol- bane med 10 skiver, samt en 10 m luft- bane som kan brukes til viltmål eller 4 skiver for rifle/pistol. Det er også blitt plass til en kafé/visningsrom, dessverre uten innlagt vann.

Jan Erik Karlsen (t.v) var leder av banestyret for 50-meteren da moderniseringen begynte, mens Hans Kristian Jensrud, som overtok i 2019, fortsatt sitter som leder.

Støyproblemer og blyavrenning
Baneanlegget har i mange år vært under ganske stort press, ettersom utendørs skyting skaper støy. Spesielt gjelder dette mot øst fra lerduebanen som ligger på anleggets høyeste punkt. Høye voller kunne avhjulpet problemet, men det er ikke plass på eiendommen som NSF disponerer. Bly som ligger i fuktig terreng kan over tid gi avrenning til omgivelsene. Dette skjer nå fra myrområdet nord for lerduebanen mot to bekkedrag. Årelange diskusjoner om løsninger endte med at det i 2020 ble etablert to rensedammer. Dette reduserer avrenningen kraftig, men er ikke en varig løsning. Deponering av massene med bly har vært diskutert, men spesialister på området har frarådet dette. Det arbeides nå mot en løsning med tildekking av området som varig løsning. Våren 2021 er endelig løsning ennå ikke avklart.

Flere alternativer for fremtiden
I jubileumsåret 2021 har NSF god kontakt og dialog med Løvenskiold Vækerø, Bærum kommune og andre myndigheter om Løvenskioldbanens framtid. Anlegget er definert som innenfor markagrensen, derfor må utbedrings- og utviklingstiltak behandles i en samlet reguleringsplan for hele anlegget. NSF har siden markaloven ble innført i 2010 gjort flere forsøk på å få behandlet en reguleringsplan, men har ikke lykkes. Derfor er banens fremtid usikker.

Landslaget tok våren 2019 i bruk den moderniserte 50-metersbanen. Fra kamera og bakover: Henrik Larsen, Jenny Stene, Simon Kolstad Claussen og Jon-Hermann Hegg. Bak står en av landets ypperste rifle- skyttere, nåværende landslagstrener Espen Berg-Knutsen med PC.

Banen trenger uansett en kraftig modernisering for å oppfylle dagens krav til anlegg, støy og behandling av bly. Den benyttes av sportsskyttere, politiet og forsvaret, og alle brukere trenger et moderne skyteanlegg nær Oslo. Økonomien er som så ofte før en stor utfordring. Tross mange brukere finnes det ikke midler til en omfattende modernisering. Behovet er på flere hundre millioner kroner.