En administrativ heltinne

Da kvinnelige skyttere konkurrerte i et OL i egne klasser for første gang i 1984 smilte Unni Nicolaysen ekstra bredt. Hun visste nemlig hvem sin fortjeneste det var.

Tekst og foto: Kristoffer Arnesen

I 1960 satt Unni med sin far og leste aviser da han så at Oslo Kvinnelige Miniatyrskytterlag søkte etter nye medlemmer. Dette måtte være noe for datteren tenkte han, hun som var så glad i å skyte på blikkbokser. Lite visste han da hvilken betydning Unni skulle få for skytesportens kvinner i årene som kom.

Unni Nicolaysen var selv aktiv skytter frem til 1972, og selv om hun i dag ikke vil kategorisere seg som spesielt god så ble hun Norgesmester i rifle hele tre ganger.

– Det var moro å bli mester tre ganger, men jeg vil ikke si at jeg var blant de beste, smiler Unni.

– Men betyr ikke «Norgesmester» at man er best i Norge?

 – Haha, jo, jeg var vel best på det tidspunktet da, innrømmer hun til slutt.

Ingen rødstrømpe
Hun hadde ikke sett for seg at hun skulle drive noen kvinnekamp.  Men det var etter hvert innen administrasjon og organisasjon at Unni likte seg best, og hun fikk verv i NSF lenge før hun la rifla på hylla i 72.

– Jeg gikk ikke inn i skyttersporten hverken nasjonalt eller internasjonalt med det for øyet at jeg skulle være noen kvinneforkjemper. Men spesielt internasjonalt var policyen rundt kvinneskyting nærmest ikke-eksisterende, og det gjorde at det ble naturlig at jeg kjempet for like rettigheter.

– Men jeg gikk ikke inn i det som en rødstrømpe, det har jeg aldri vært, presiserer Unni.

I 1977 satt hun i Forbundsstyret og ble sendt til EM i Bucuresti som leder for de norske troppene.

– Samtidig skulle det være generalforsamling i det europeiske forbundet, og vi i Norge hadde søkt om å få arrangere EM. Jeg fikk da beskjed om at jeg måtte forsvare den søknaden på generalforsamlingen. Helt uforberedt, forteller Unni.

Inn i Europa
Hun forsvarte søknaden, Norge fikk mesterskapet, og hun gjorde det bra. Etter generalforsamlingen ble nemlig Unni spurt om hun kunne gå inn i den europeiske kvinnekomiteen som nettopp hadde blitt etablert. Hun takket ja, og året etter ble hun valgt inn i det internasjonale forbundets kvinnekomite. Jobbene hennes gikk ut på å få kvinner i posisjon.

– Jeg hadde imidlertid følelsen av at kvinnene fikk sin egen komite for at de skulle ha noe å pusle med, for de hadde ikke noe innflytelse på de andre komiteene hvor vedtakene ble fattet. Så det ble tydelig for meg at vi måtte få kvinner inn i de tekniske komiteene, sier Unni.

Måten Unni skulle få dette til på var først ved å få kvinner inn som dommere.

– Jeg følte at dersom vi fikk kvinner inn som dommere kunne det være en måte de kunne kvalifisere seg til andre verv på. Mange av de som får internasjonale verv har tidligere vært dommere. Men kvinner fikk ikke lov til å delta på herrenes dommerkurs, og derfor spurte jeg presidenten i Europa om vi kunne få arrangere dommerkurs for kvinner, forteller hun.

Vendepunktet
Dette syntes ikke presidenten var noen god ide, men Unni visste råd. Hun visste nemlig at presidenten hadde en god venninne som var formann i Unni sin Europa-komite. Og tenk så flott det ville vært for henne å stå som formann i en komite som arrangerer et kvinnelig dommerkurs!

– Da tente han litt, og sa at dersom jeg ordnet alt så skulle han godta det, ler Unni.

– Jeg fikk tak i to instruktører fra Tyskland, og det tyske forbundet var interessert i å arrangere. Jeg gjorde alt forberedende arbeid og vi fikk 28 påmeldte på rifle og pistol.

I 1979 ble tidenes første og eneste dommerkurs for kvinner holdt, og etter 3-4 dager gikk alle ut med ståkarakter.

– Alle fikk dommerautorisasjoner og vi ble bedt om å begynne å jobbe som dommere. Det dommerkurset gjorde at kvinnene ble delaktig i organisasjonsapparatet og senere ble valgt til tillitsverv, foreller Unni.

– Gi f… i komiteene!
Parallelt med dette så jobbet Unni også mot et annet viktig mål: å få kvinner inn på det olympiske programmet.

– Jeg så egentlig ikke så mange muligheter, men jeg husker veldig godt en dag da generalsekretæren i det internasjonale forbundet ringte meg. Han fortalte at de skulle i et møte med presidenten for den Internasjonale Olympiske Komite (IOC), Juan Antonio Samaranch.

Generalsekretæren så da muligheten for å kunne diskutere kvinneklasser i OL, og spurte om ikke Unni kunne skrive en innstilling så fort som mulig. Så skulle han ta den med på møtet.

– Jeg er jo oppdratt i et demokratisk miljø, og sa at jeg ikke bare kunne skrive en innstilling uten at jeg hadde snakket med formannen i komiteene, forklarer Unni.

Men da hadde generalsekretæren en klar melding.

– Gi faen i komiteene, og skriv innstillingen!

Unni ler da hun tenker tilbake på det, men hun hørte på han og skrev innstillingen.

– Jeg brukte all min statistikk og alt annet materiale jeg hadde, og pekte på de argumentene jeg mente hadde betydning. Innstillingen min ble vedtatt av styret i ISSF, og den gikk videre til IOC, forteller hun. 

Høydepunktet
IOC leste innstillingen, og under de olympiske leker i Los Angeles i 1984 deltok kvinnelige skyttere i egne klasser for første gang.

– Jeg må si at det var høydepunktet i min karriere. For da jeg kom på standplassen i LA, og så over 50 kvinner stå der på rad og skulle konkurrere, ja da følte jeg at jeg hadde fått til noe. Jeg var ikke alene om det, men jeg hadde spilt en stor rolle, sier en stolt Unni.

I 1990 ble kvinnekomiteene slettet, og det ble bestemt at det skulle være minimum en kvinne i hver av de tekniske komiteene. Unni Nicolaysen hadde dermed lyktes med alt hun ville få til for internasjonal kvinneidrett.

– Jeg var veldig stolt, men det var jo ingen andre enn meg som visste det. Når du jobber administrativt så gjør du en masse som aldri blir sett og aldri lagt merke til. Slik var det der og, men for meg så betydde det fryktelig mye å se de kvinnene i Los Angeles, forklarer hun.

Ms. President
Men innad i skyttermiljøet så hadde nok Unni sin jobb blitt lagt merke til. For hun fortsatte å stige i gradene i de internasjonale forbundene.

Fra 1993 til 2001 var hun visepresident i ESC, og fra 2001 ble hun som første og eneste kvinne hittil president i det europeiske forbundet. Hun hadde vervet til 2009, og ble etter det utnevnt til ærespresident. I ISSF var hun visepresident fra 1994 til 2010, og ble også der æresmedlem. I dag er den spreke 78-åringen ordenskansler i NSF.

– Jeg har kanskje vært heldig med de sakene jeg har jobbet med, og jeg har ikke følt at jeg har blitt satt på sidelinjen fordi jeg var kvinne. Jeg har den oppfatningen at hvis du først blir akseptert som kvinne i ett så mannsdominert miljø så er det nesten enklere. Da blir du tatt hensyn til og de ser ikke på deg som en konkurrent på samme måte som på en mann blant menn. Det ligger mye psykologi og kulturell bevissthet i dette, forklarer hun.

– Jeg har gjort mye som ingen vet om. Jeg har ikke publisert det noe sted og ingen andre har gjort det heller. Men det har blitt lagt merke til innad i organisasjonene, avslutter heltinnen Unni Nicolaysen.

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE